Line Anda Dalmar

TAPENDE LANDSKAP

I prosjektet Tapende landskap har Line Anda Dalmar jobbet med sitkagranens påvirkning på det norske landskapet. Gjennom feltarbeid i hogstfelt og tidligere plantefelt langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag ser hun på hvordan det norske kulturlandskapet har endret seg etter at småskala- og selvbergingsjordbruket fra 50-tallet ble avviklet. Beitemarkene ble beplantet med hurtigvoksende sitkagran og landskapet endret både utseende og karakter. Når naturskoger ble omdannet til såkalt produksjonsskog, ble også flatehogst en konsekvens.

Treslaget, som i løpet av få tiår ble et kjært folkeie, symboliserte fremskritt og modernitet. Det skapte optimisme blant bøndene på øyer og langs fjorder. Plantingen ble først betraktet som en mulighet til omstilling og en kjærkommen selvforsyning av tømmer og materialer. De langsiktige og utilsiktede økologiske effektene har fått mange til å revurdere sitt forhold til sitkagranen. Denne skogdriften har endret landskapets karakter over store arealer, ødelagte kulturminner, sperret stier og adkomster og fortrengt lokal vegetasjon.

Hvordan oppleves det for de som bor og lever i et slikt område, når skogen rundt dem plutselig hogges flat? Arkitekten Norberg-Schultz introduserte begrepet stedstap i forbindelse med utbygging og transformasjon i urbane og rurale strøk. Dalmar er interessert i hvordan disse plutselige endringene påvirker oss. Når steder og skogsmiljø som vi kanskje er oppvokst med endrer seg over natten, endres også våre minner om disse stedene. Minner som er knyttet til naturen som former, opplevelser og dens fysiske utseende.

Dalmars prosjekt fokuserer på de visuelle konsekvensene i landskapet ved introduksjonen av sikagran, samtidig som hun utforsker dette trematerialet i flere skulpturelle arbeider.

Tekst om Tapende Landskap
av: Gustav Svihus Borgesen

Utstillingen Tapende landskap er erkjennende. Utstillingstittelen peker på noe som har gått
eller må gi tapt, men verkene i den moraliserer ikke. Den velger ikke bastant side i et
konfliktfylt landskap. Utgangspunktet for utstillingen er kunstnerens residensbesøk på
Nordisk kunstnarsenter i Dale i Sunnfjord. Opplevelsen av å gå inn og plutselig befinne seg
midt i et stort hogstfelt dominert av en helt bestemt type grantre er verkenes triggerpunkt.

Anda Dalmar omtaler det som en refleksjon rundt hvordan det norske kulturlandskapet har
endret seg etter at småskala- og selvbergingsjordbruket fra 1950-tallet ble avviklet til fordel
for skogsdrift, da beitemarkene ble beplantet med hurtigvoksende sitkagran. Her åpnes det
opp for store diskusjoner. Omkring vårt felles eie, modernisering og utvikling, baksiden av
effektiviserings- og standardiseringsprosesser, bærekraft og estetikk.

Verksutvalget har altså sitkagranen som fellestrekk: Treskulptur laget av sitkagran, fotografier
av skogsområder med sitkagran og innrammede sitkagranskudd. Som utsnittene i
fotografiene, avsperrer verkene noe bestemt. Skulpturene ligner byggeklosser som ikke
inngår i en større helhet. De eksisterer hver for seg, som enkeltstrukturer uten en klar
funksjon. Det samme kan sies om granskuddene, et symbol på treets liv, men også helt uten
vitaliteten den har etter at den er trukket opp av det næringsrike jordsmonnet i skogen.

Kunstneren isolerer enkeltbestanddeler og tar oss nærmere denne detaljen i det norske<
kulturlandskapet. Det er så håndgripelig du kan få det. Men detaljene kommer fra og tilhører
en helhet som er sammensatt. Her kommer kunstnerens bruk av begrepet «stedstap» fra den
norske sivilarkitekten og teoretikeren Christian Norberg-Schulz (1926–2000) inn. Det peker
på kompleksiteten ved hvordan vi forholder oss til, tenker om og minnes et sted eller område
i endring.

I et inntjeningsperspektiv er det lett å løfte frem positive sider ved den hurtigvoksende
sitkagranen, fortalt i et språk preget av gode tall og standardens oppside. Andre verdier og
mer komplekse sammenhenger kan det imidlertid være vanskeligere å finne et språk for.
Landskapet som en verdifull, men sårbar fellesressurs i et langsiktig perspektiv kan det være
vanskeligere å verbalisere i møtet med et hardere industrispråk. Like komplekst som
sammenhengen er mellom et kulturlandskap og et uberørt naturlandskap.

Utstillingen løfter ut ett særegent innslag og insisterer på det. I verk etter verk. Viser og
visualiserer sitkagranen og plassen den har og tar. Norberg-Shulz’ stedsfenomenologi søker
nettopp å finne et språk for hva som gir et sted dets identitet. Sitkagranens fremvekst
representerer kanskje nettopp den standardiserte ensartetheten, som det stedsspesifikt unikes
motpol. Slik kan hele utstillingen bli et bilde på flere samfunnsprosesser, der særegne, lokale
blandinger må vike for det større og effektive, der et bærekraftig kulturmangfold sliter med å
finne sin berettigelse under påtrykket av et praktisk nytteperspektiv.

Line Anda Dalmar har tidligere løftet frem elementer fra landskaper hun kommer fra. Hun
har gått i dialog med egen slekt og kunsten tilbake i tid. I Tapende landskap løftes ett konkret
visuelt landskapselement inn i kunstrommet og transformeres til noe emblematisk for et
utviklingstrekk ved tiden vi lever i.

- Gustav Svihus Borgersen, 23. januar 2025

Et tre er alltid uskyldig
Azar Alsharif i Kunstavisen 17 februar 2025

Med utstillingen Tapende Landskap går Line Anda Dalmar inn i en kontemplasjon over den, etter hvert, upopulære sitkagranens egenskaper. 

Om du nevner sitkagranen et eller annet sted langs vestlandskysten risikerer du å bli møtt med frustrerte historier om en mislykket strategi på 50-tallet. Det er nemlig her den trives best og derfor har gjort mest skade. Det skal sies at tittelen peker i en noe mer nostalgisk og nedstemt retning enn slik jeg opplever utstillingen i seg selv. Dalmar har latt seg lokke nærmere inn i skogene og områdene hvor man kan finne disse trærne, men har også vært oppmerksom på stubber, rester, snauflatehogst og midt oppi det hele: nye spirer. 

I hovedsak tre verksgrupper bringer oss nærmere treet: fotografier, skulpturer og musealt konserverte spirer av arten i små monter. Foto: Monica Takvam/Kunstgarasjen

Hva slags tre snakker vi om, egentlig?
Hvilket treslag er det egentlig som har fått et slikt bøllerykte? Et treslag som breier seg freidig ut og ikke ser seg tilbake? Spørsmålet synes å være et insentiv for Dalmar sin tilnærming til det aktuelle kunstprosjektet. I forhold til andre arter er sitka en grantype som vokser fort og tåler barskt og salt klima. Den har også vist seg å være en trussel mot naturmangfoldet; den sperrer for sola, ødelegger vannbalansen og det som verre er. Men selv om treet møter sterk motvilje blant både jordbrukere, naturvernere og lokalbefolkning, hører det med til historien at det slettes ikke var en ubuden gjest. Granen som opprinnelig er fra vestkysten i USA ble aktivt plantet med kommersiell skogdyrking som formål.

Likevel er det ikke den negative historien som er gjennomgående i utstillingen. Lik en nokså nøytral korrespondent i felten rapporteres det heller med et drag av ømhet. Konklusjonen blir kanskje at vi må vedgå at treet selv er uskyldig. En noe banal, men interessant erklæring.

Kubistiske steiner i tre
Fotografiene kommer både som store tapeter, og i mindre format i håndlagde og tilsynelatende ubehandlede trerammer. Hele utstillingen kunne egentlig bestått utelukkende av de store tapetene og skulpturene som står rundt omkring på gulvet. Bildene er liksom trygge på seg selv, og kommer i et egnet format. Det er ikke vanskelig å være til stede foran et av dem. Dalmar jobber gjennomgående stedssensitivt og det merkes. 

Sammenføyningen av små og store deler i utstillingen fungerer ikke optimalt, helhetlig betraktet. Denne gangen er det, kanskje noe paradoksalt, de store elementene som best klarer å skape små og nære møter. Skulpturene består av relativt grove emner i sitkagran satt sammen med teft og som geometriske puslespill. Volumet er basert på steiner som kunstneren har oppdaget i samme område hvor fotografiene er tatt. Skulpturene har en finslipt finish og tilbyr et nær sagt kubistisk blikk på materialet. Det er her vi kommer tett på møtet mellom kunstnerens hender og treet. Det er med denne grovheten og sårbarheten at skulpturene hever utstillingen til noe mer enn en reportasje fra en felttur. 

Det som var og det som er
Det er uten tvil interessant at en slik del av utviklingen i det norske kulturlandskapet hentes inn i gallerirommet. Selv uten den konkrete fortellingen om sitkagranen som ramme, står imidlertid flere av arbeidene seg godt. Utstillingens overordnete spørsmål knyttet til hvordan vi vurderer hva som har verdi og hva som ikke har verdi – og som går tapt, er engasjerende i seg selv.